Hyrdebrev fra Den nordiske bispekonferansen om migrasjon
Kjære brødre og søstre!
Da Gud sendte sin Sønn til verden, kom han som en migrant fra himmelen til jorden. Det var ikke rom for ham i herberget, bare en fattig krybbe blant dyrene. Han var knapt født før noen ville drepe ham, og han måtte flykte til Egypt. Da Gud ble menneske, delte han helt fra begynnelsen den vanskelige skjebnen som utallige migranter gjennom historien har erfart.
I Det gamle testamente ser vi hvordan Israels folk gang på gang måtte søke tilflukt andre steder eller ble tvunget i eksil. Siden den gang har Guds folk vært et folk på vandring, på pilegrimsferd mot Guds evige rike. Vi har ikke noe varig hjem her på jorden.
Samtidig er vi kalt til å slå rot der vi bor, og gjøre det beste ut av vårt jordiske liv. Vårt endelige hjemland er i himmelen, men vi må like fullt bygge et rettferdig og godt samfunn der forsynet har satt oss, og gjøre vårt beste for å leve sammen i solidaritet og gjensidig omsorg.
Ethvert menneske har rett til å leve et godt og fredelig liv. I vår tid er migrasjon ofte blitt en kilde til konflikt og polarisering. Gjennom sin sosiallære hjelper Kirken oss til å finne gode løsninger og oppmuntrer alle mennesker av god vilje til å samarbeide om dette viktige spørsmålet, som har fulgt menneskeheten gjennom hele dens historie. Migrasjon har funnet sted til alle tider og i alle deler av verden. Jorden er vårt felles hjem, der alle mennesker har rett til å finne et sted å bo.
Migranter kan virke forstyrrende. Men de kan også bidra til det gode i landene der de slår seg ned. Enten de har måttet forlate hjemlandet på grunn av hungersnød, krig eller forfølgelse, eller de frivillig har reist ut på leting etter et bedre liv, kan migranter bringe med seg verdifull innsikt, energi og kompetanse. De kan tilføre ressurser som våre egne land for tiden ikke klarer å frembringe.
I oldtiden spredte den kristne tro seg gjennom Romerriket ved hjelp av misjonærer og migranter som vitnet om sin tro hvor enn de kom. Fra det kristnede Europa spredte det glade budskap seg senere over hele verden.
I nyere tid ble Den katolske kirke gjenoppbygget i våre nordiske land, etter århundrer med forfølgelse, av migranter som brakte sin katolske tro med seg til oss. Prester og ordenssøstre fra ulike deler av verden har med uselvisk hengivenhet bidratt til å bygge opp Kirken i hele Nord-Europa.
Migrasjon kan også føre til vanskeligheter. Migranter må integreres godt i sine nye hjemland. Hvis ikke oppstår det alvorlige problemer. De som kommer fra andre kulturer, må få hjelp til å finne sin plass i sitt nye hjemland. Kirken lærer at migranter «plikter å vise takknemlig respekt for den materielle og åndelige arv i det land som tar imot dem, å adlyde dets lover og å bidra til å bære samfunnets byrder».[i] Dette må ikke forstås slik at de dermed mister sin legitime rett til å bevare sin egen kulturarv. Det er en fare for at migranter isolerer seg og ikke engang forsøker å tilpasse seg sine nye omgivelser. Over tid skaper dette uro og konflikter. Migranter må oppmuntres til integrering, men ikke utsettes for tvungen assimilering. Å finne den rette balansen er ikke alltid enkelt, men det er avgjørende for våre lands fremtid.
Mange europeiske land stenger i økende grad grensene sine. Vår tid har en tendens til å bygge murer snarere enn broer mellom folk og land. Ethvert land må naturligvis vurdere hvor mange migranter det har kapasitet til å ta imot. Når dette ikke skjer, og man tar imot flere enn man klarer å integrere på en god måte, oppstår det sosiale problemer. Disse fører igjen til nye innstramminger i politikken, slik at det blir nærmest umulig å komme inn i våre land, selv for flyktninger og asylsøkere som er beskyttet av internasjonale regler våre land er forpliktet til å følge. I enkelte tilfeller har denne utviklingen gått så langt at det anses som et gode å sende ut flest mulig mennesker, også dem som er godt integrert og yter betydelige bidrag til våre samfunn.
Kirken må heve sin røst til forsvar for dem som står i fare for å bli utsatt for urettferdig behandling uten saklig grunn.
Våre katolske menigheter fungerer ofte som verksteder for integrering, hvor migranter blir tatt imot med kjærlighet og respekt, og der de kan lære å leve i harmoni med samfunnet i sitt nye hjemland. Våre bispedømmer er smeltedigler der kulturer møtes. Messer og trosopplæring tilbys på en rekke språk. Det gis praktisk hjelp slik at nyankomne kan finne frem i et ukjent byråkrati og bli kjent med uvante sosiale normer. På denne måten lærer migranter som slutter seg til våre fellesskap, hvordan de kan leve ut sin katolske tro i sitt nye hjemland. De lærer hvordan de kan bidra til å bygge opp den lokale Kirken. Når de først er blitt en del av en menighet, blir det lettere å finne sin plass i samfunnet for øvrig og bidra med sine egne livserfaringer og sitt engasjement.
Gjennom århundrene er nordisk kultur blitt beriket av mennesker fra hele verden som er blitt ønsket velkommen blant oss og har blitt en del av våre samfunn. Det er vår bønn og vårt håp at dette fortsatt må være tilfelle.
Å fostre kjærlighet til egen nasjon, å verdsette dens tradisjoner og kulturarv, er en god ting. Men trangsynt nasjonalisme må by enhver katolikk, og alle folk av god vilje, imot. Pave Leo XIV oppfordrer oss alle til å arbeide for en verden der mennesker med ulik kulturell og religiøs bakgrunn kan leve sammen i fred, samarbeid og solidaritet. Han har besøkt steder som Kanariøyene [ii] og Lampedusa [iii] for å appellere om hjelp til mennesker som er blitt tvunget til å flykte til et annet og tryggere land.
Gang på gang oppfordrer Den hellige far oss også til å avvæpne språket vårt. [iv] Han ber oss være varsomme med hvordan vi omtaler hverandre, og unngå retoriske overdrivelser. Dette vil vi minne både oss selv og dere alle om. Vi ser i dag at den offentlige omtalen av og debatten om innvandring har en tendens til å bli hardere, mindre nyansert og mer aggressiv. Dette kan utvikle seg til en form for manipulasjon som vi må motstå.
Som kristne kan vi ikke lukke hjertene våre for forsvarsløse og sårbare mennesker som banker på vår dør. Vi må gjenkjenne Jesus i den som er i nød og setter sin lit til vår hjelp. Europa søker en ny balanse på dette området. Vi må være realistiske med hensyn til våre begrensninger, både menneskelige og materielle. Likevel må vi være beredt til aldri å avvise en bror eller søster som lider og ber oss om hjelp.
Vi, biskopene i de nordiske landene, takker alle som har kommet til våre land fra utlandet, og som på ulike måter har bidratt med stor innsats til utviklingen av vår Kirke og våre samfunn. Vi ber for våre land, om at de fortsatt må ta imot mennesker som i fellesskap med oss alle er villige til å arbeide for en verden der alle kan leve i fred og rettferdighet, forsoning og enhet.
Vi betror våre land til den uplettede Jomfru Marias beskyttelse – hun er «migrantenes mor», som vi ber i litaniet. Vi ber om hennes forbønn for at vi stadig mer trofast må følge Jesus Kristus i hans kjærlighet til de fattige og sårbare.
+Erik Varden OCSO, Formann for Den nordiske bispekonferanse, Territorialprelat av Trondheim Apostolisk administrator av Tromsø .
+Raimo Goyarrola, Viseformann for Den nordiske bispekonferanse, Biskop av Helsinki .
+David Tencer OFMCap , Biskop av Reykjavík.
+Kardinal Anders Arborelius OCD, Biskop av Stockholm.
+Czeslaw Kozon, Biskop av København.
+Fredrik Hansen, Biskop av Oslo.
Sr. Anna Mirijam Kaschner CPS, Generalsekretær.