Evangeliet gir oss i dag Vårherres forsikring om at han på mystisk vis, også når han “går til Faderen” (Joh 14.28), vil forbli nærværende i sin Kirke.
Han realiserer nærværet først og fremst ved sitt Legeme og Blod, de hellige mysterier vi daglig feirer sakramentalt med måpende ærbødighet. I tillegg er han nærværende gjennom vigslede mennesker, kvinner og menn som ved å følge et særlig kall bringer Kristus verden nær.
Vi har sett et grandiost eksempel på dét i løpet av siste døgn. Så forunderlig det er, ja, rent ubegripelig, at hele verdens øyne siden torsdag kveld har vært rettet mot skorsteinen over det sixtinske kapell; at verden, om så den erklærer seg gudløs, har opplevd en slags faderløshet så lenge Peters stol er stått tom. Det finnes vel knapt noen som ikke mer eller mindre bevisst har har lyttet etter ordene: Habemus papam!
Da jeg så sendingen fra Petersplassen i går, slo én scene meg særlig. Kameraet fanget et bilde av en pike, sånn seks-syv år gammel, som satt på sin pappas skuldre. Da protodiakonens utrop lød, begynte hun spontant å gråte. Hun gråt slik vi gjør når vi møter en høyt elsket person vi ikke har sett på lenge, når vi kommer hjem etter smertefullt fravær. Piken kjente neppe den nye paven. Ante hun i det hele tatt hvem han var, Robertus Franciscus Sanctae Romanae Ecclesiae Cardinalis Prevost?
Det spilte overhodet ingen rolle! For hun visste: Han var hennes, en personlig budbringer om evangeliet, en troverdig bærer av Jesu Kristi trøstende lys inn i verdens mørke.
Vi følte oss vel alle litt som henne i går — jeg vet jeg gjorde det — overveldet av inderlig takknemlighet.
Så takker vi Gud nå for hans forsyn og omsorg. Vi ber for vår Hellige Far, Pave Leo XIV.
La oss dog også huske: Alle er vi kalt til tjeneste og vitnesbyrd som Kristusbærere, slik at lyset Herren bragte ikke blir stående og ulme under en seng, men får settes flammende på en stake, så verden finner tro.
+fr Erik Varden
Biskop av Trondheim
Foto: Vaticannews.va