Tekst og foto: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad
Under åpningskonferansen til Misjon 2030 i Trondheim forsøkte foredragsholdere som biskop Erik Varden, sr. Anne Bente Hadland og Ulf Ekman å si noe om hva «misjon» egentlig er, og hvordan man kan drive med det. Noen av konklusjonene, som at misjon forutsetter bønn og i mange tilfeller vennskap, ble også underbygget gjennom tidebønner og sosialisering i løpet av arrangementet. Planen er å ha lignende samlinger hvert år frem til og med 2030.
Lørdag 13. april var det åpningskonferanse for Misjon 2030, et samarbeidsprosjekt mellom Trondheim stift og EWTN Norge som skal lede frem til tusenårsjubileet for Olav den helliges død i 2030. Temaet for konferansen var et spørsmål som en rekke ulike foredragsholdere skulle forsøke å svare på: «Hva betyr ‘misjon’ i det Herrens år 2024?»
En «askeladdensk» misjon
En panelsamtale mellom foredragsholderne på slutten av dagen, etter vesper og før middag, oppsummerte mye av innholdet. Eivor Oftestad var ordstyrer. Biskop Erik innledet samtalen med å sitere et essay av den britiske filosofen Elizabeth Anscombe (1919 – 2001), som skrev i Catholic Herald at «hver eneste mann og kvinne i England bør være seg bevisst det ene viktige valget: å være, eller ikke være, katolikk.»
– Tror man virkelig at det finnes en absolutt sannhet, så forplikter en slik tro til handling, understreket biskopen.
Han fokuserte på spørsmålet om hvordan man kan holde fast på sannheten, samtidig som man forblir ydmyk i sin misjon og ikke prøver å tvinge noen til å tro. Det bør kanskje være noe «askeladdensk» over misjonen, sa biskopen: «Jeg fant, jeg fant! Og se hva jeg har funnet!» På den måten er det Gud som står i sentrum, ikke ens eget ego eller ønsket om å vinne en debatt. Til syvende og sist er det Gud som misjonerer; vi er bare hans redskaper i verden.
Lydhørhet og stillhet
Paneldeltagerne var enige om at det ikke er bra å være for aggressiv i sin misjon, men at problemet for katolikker i dag snarere er at de er for tilbakeholdne og aldri snakker om troen sin. På den annen side kan det virke som om flere mennesker i dag er åpne for å høre om religion enn for noen tiår siden. Folk har kanskje ikke de samme fordommene mot kristendommen som før, fordi de ikke lenger tror at de vet hva den er.
Legkarmelitt Frode Thorup påpekte at vi oversvømmes av informasjon og underholdning gjennom sosiale medier, men at stillhet er en forutsetning for bønn og enhver tilnærming til det åndelige liv. Derfor er det viktig å ta flere skjermpauser og gi rom for mer ro.
– Du kan ikke be mens du ser på TikTok, sa han.
Han reflekterte også over hva som kan gjøres for å unngå at nye konvertitter forsvinner etter kort tid. Én mulighet er å la troskurset vare i to år i stedet for ett, for å gi tid til modning av troen. En annen er å legge opp kurset slik at det prioriterer å bygge praktiske vaner: å delta i messen, be rosenkransen og angelus, osv. Det er også viktig med oppfølging og styrking av sosiale nettverk i menighetene.
Oppgave og ansvar
I sin innledning på starten av dagen sa biskop Erik at hensikten med konferansen var å mobilisere krefter, bli kjent med hverandre og legge føringer for hva som kan gjøres videre. Han forklarte at Misjon 2030 er bygget på fire grunnpilarer: åndelig liv og bønn, kallskultur, studier og katekese, og konkret karitativt arbeid.
– Vi vet ikke helt hva det blir til, men vi håper og tror at det blir til noe, sa biskopen om prosjektet.
Med henvisning til Olav den helliges beslutning om å dra tilbake fra Kievriket for å fullføre sitt kristningsverk i Norge, understreket biskopen at oppgave og ansvar er to grunnleggende begreper frem mot tusenårsjubileet i 2030.
Han fortalte også om da Den hellige pave Johannes Paul II besøkte Frankrike i forbindelse med jubileet for kong Klodvigs dåp. Paven kom da med en utfordring: «Frankrike, Kirkens eldste datter, er du ditt dåpsløfte trofast?»
Det samme spørsmålet kan stilles til Norge, som har fått i arv den oppgaven og det ansvaret som kong Olav fikk. Om olavsarven sa biskop Erik at «vi har ingen rett til å pakke den skatten inn i et tørkle og grave det ned ute ved et furutre».
Søkte sannheten
Etter biskopens innledning var det Pål Johannes Nes, leder for EWTN Norge, som holdt foredrag om sin egen vei til Kirken. Et utsvevende liv med finans og festing gjorde at han til slutt møtte veggen. Etter et langt sykehusopphold som han beskriver som en ny start på livet, begynte han å søke etter sannhet.
Da oppdaget han først den amerikanske TV-biskopen Fulton Sheen, som i 2012 ble erklært som «ærverdig» (et skritt i helligkåringsprosessen). Det førte ham videre til Mother Angelica, en amerikansk nonne og grunnleggeren av Eternal Word Television Network (EWTN). Begge to satte sannheten høyt, selv om de understreket at det kan være vanskelig å følge den.
Etter å ha konvertert til katolisismen i Bergen flyttet Pål Johannes til Ålesund og traff sin kone Erika. I 2020 opprettet de St. Rita Radio, oppkalt etter Den hellige Rita som takk for bønnesvar i forbindelse med en novene (Rita er skytshelgen for umulige saker). Som del av det internasjonale EWTN-nettverket fikk kanalen et gjennombrudd med sin dekning av krigen i Ukraina og pave Benedikt XVIs begravelse i 2023.
Bønnens apostolat
Som stedfortreder for Anne Samuelsen, som ikke kunne være til stede på konferansen, var det Frode Thorup som leste hennes foredrag. Begge er leg- eller sekularkarmelitter og samarbeider om tidsskriftet Ved Elias kilde, som utgis to ganger i året.
Temaet var bønn som misjon, som passer godt med «Bønnens år» som pave Frans har utlyst frem mot jubelåret 2025. Alle kristne er kalt til å være misjonærer, som Jesus sier i misjonsbefalingen: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt 28,19). Men det finnes ulike former for misjon, og alle har sin plass.
Dette var et sentralt poeng i foredraget. Den hellige Teresa av Ávila sa at hun ønsket å være en bønnestøtte for misjonærene som dro ut for å forkynne evangeliet, særlig i «den nye verden». Dermed viste hun at de som ikke lever et aktivt liv, også kan være involvert i misjon gjennom bønn.
Det samme gjorde Den hellige Thérèse av Lisieux, som – til tross for at hun levde i kloster – ble utnevnt som skytshelgen for misjon av pave Pius XI (sammen med Den hellige Frans Xavier, som var misjonær i India og Japan). Thérèse skrev i et brev: «Er ikke bønnens apostolat … høyere enn forkynnelsens? Vår oppgave som karmelitter er å utdanne evangeliske arbeidere som skal frelse millioner av sjeler hvis mødre vi skal være.»
Nå ut til nærområdet
Etter messe og lunsj var det sr. Anne Bente Hadland OP fra Katarinahjemmet som holdt foredrag. Hun fortalte om sin egen oppvekst i bibel- og bedehusbeltet med Det Norske Misjonsselskap som nærmeste nabo. Derfra var det mange misjonærer som dro til Afrika og Asia for å forkynne evangeliet.
Det er imidlertid ikke nødvendig å reise til fjerne land for å drive misjon, påpekte hun. Det finnes sannsynligvis mennesker i nærheten av oss som trenger å høre evangeliet. Vi bør ikke legge skjul på troen, men vise at vi er kristne ved for eksempel å gå med kors eller gjøre korsets tegn før vi spiser ute. Det kan også være nødvendig å evangelisere oss selv.
Sr. Anne Bente fortalte at da hun og p. Arnfinn Haram (1948 – 2012) arbeidet med et evangeliseringsprosjekt i Oslo katolske bispedømme, som startet i 2006, var det flere som mente at det nesten var ukatolsk. Evangelisering er noe som «de andre» (les: protestantene) driver med, fikk hun høre. De siste pavene har imidlertid snakket mye om temaet. Pave Johannes Paul II snakket også om «nyevangelisering» av tidligere kristne områder.
Les mer
Kirken i Norge vokser, men det er også mange som forlater den. Sr. Anne Bente tok opp et spørsmål om katolikkene som forsvant: Hvor ble det av dem, og hvordan kan vi få dem tilbake? Én måte er å ta kontakt med gamle venner og bekjente, vise interesse for livene deres og invitere dem tilbake til Kirken. En annen måte er å danne grupper som leser Bibelen og deler troen med hverandre.
– Bli vant til å snakke om Gud. Om Den hellige Dominikus ble det sagt at han enten snakket med Gud eller om Gud, sa søsteren.
Evangeliets glede og alvor
Siste foredragsholder var Ulf Ekman, tidligere karismatisk pastor som i 2014 vakte oppsikt da han konverterte til katolisismen sammen med sin kone Birgitta. Han la vekt på at Kirken alltid har vært misjonerende, og at den er misjonerende i sitt vesen som Guds utsending i verden.
Han fortsatte med å si at evangeliets glede også har en alvorlig side, fordi Jesus Kristus er menneskehetens eneste sanne frelser. Kristus er den eneste sanne løsningen på menneskehetens eksistensielle problemer og lengsler, og dette er noe som må tas på alvor.
Ekman siterte Den hellige pave Paul VI på at «selv det mest glimrende vitnesbyrd i det lange løp vil være uten virkning hvis det ikke forklares og begrunnes … og gjøres klart ved utvetydig forkynnelse av vår Herre Jesus» (Evangelii nuntiandi, nr. 22).
Han tok også for seg spørsmålet «Kan et land bli kristnet på nytt?» og svarte med det samme: «Prinsipielt sett, hvorfor ikke?» Han påpekte at det finnes ingen lov som sier at det er umulig, hvis Gud er allmektig. Den katolske kirke forsvant fra mange land under reformasjonen, men nå er den tilbake igjen. Hvem kunne ha forutsett det?
Den beste måten å drive misjon på, ifølge Ekman, er gjennom vennskap. Når mennesker begynner å åpne seg for hverandre, kan man begynne å stille de virkelig viktige spørsmålene. Som katolikk innebærer det kanskje først og fremst å svare på spørsmål som den andre har.
Da noen av de 7000 voksne som ble døpt i Frankrike i årets påskehelg ble spurt om hva det var som førte dem til troen og Kirken, var det mange som fremhevet vitnesbyrdet til en venn («testimony of a friend») som viktig.
Les mer
Les mer
Veien videre
På slutten av dagen oppmuntret biskop Erik til å bruke prosjektet som en anledning til å åpne livet sitt for den inkarnerte Sannheten og bli en «Kristusbærer» (Christoforos) til folk man møter i hverdagen. Misjon 2030 er ikke en detaljert plan for nøyaktig hva som skal gjøres de neste årene, men et forsøk på å inspirere til handling og ulike initiativer.
– Gå tilbake til deres egne kontekster og spør: Hva gjør vi nå? Da kan det faktisk komme noe ut av det, sa biskopen.
Han fortalte at hensikten er å holde en samling som denne hver vår frem til 2030, og at temaet for neste års konferanse blir «nyevangelisering» i pave Johannes Paul IIs ånd. Da kommer også den amerikanske forfatteren George Weigel, som skrev pavens biografi (Witness to Hope), til Norge for å snakke om nettopp dette.
