Til minne om Hanna Edith Mersch, 07.06.1931 – 04.07.2023

Etter å ha jobbet i halvannet år i foreldrenes slakteri- og restaurantbedrift begynte hun på bygdekvinneskolen i Harsum. Etter to års påfølgende praksis i foreldrenes virksomhet, fikk hun opplæring og praksis som handelsassistent i slakterfaget. Hun fullførte utdanningen med svenneprøven i 1952. Samtidig fikk hun førerkortet for bil i denne perioden. Begge kvalifikasjonene var nyttige forutsetninger for de påfølgende faglige aktiviteter. Hun ble overalt sertifisert til å inneha meget gode faglig og praktiske talenter som hun med iherdighet utførte. Men hennes hjerte og lidenskap slo allerede på den tiden for en annen vei, som det kan gjettes fra sitatet innledningsvis. Dette ble funnet i en av hennes personlige bøker med notatet ‘St. Lioba, på søndagen viet til den gode hyrde 1954’.

Siden hun var 15 år har hun engasjert seg i katolsk menighetsungdom i Sennelager og overtok i 1946 harmoniumspillet i gudstjenestene i sitt sogn. Kallet til å følge Jesus Kristus førte henne til vårt institutt i våren 1954. Hun utviklet sine åndelige og teologiske evner i instituttets sentrum i Detmold og på øya Sylt. I tillegg til å jobbe på barnehjemmet, virket hun i forberedelse og i utforming av gudstjenestene i de desentrale områdene til øy-sognet, Rantum og Hörnum, spesielt på søndager og helligdager. I disse sammenhengene oppdaget hun mer og mer sin kjærlighet til menneskene i randsonen, krigsfordrevne som ble bosatt der. «Vi må ikke glemme de på utkanten!» Dette notatet med røde bokstaver over en endeløs liste med navn på mennesker fra mange forskjellige nasjonaliteter setter ganske enkelt ord på hennes levde vitnesbyrd.

Hun utdannet seg til pastoral assistent fra mai 1957 til mars 1960 ved bispeseminaret i Münster med praksisplasser i Oberhausen, Westerland og Westhofen/Ruhr. Hun gjennomførte et nesten toårig oppdrag i Paderborn hos en legefamilie. Her tok Hanna over omsorgen av barn da deres mor uforutsett gikk bort. Hanna overøste dem med kjærlig omsorg og dette var en god forberedelse til hennes faktiske oppdrag i 1962 til diasporaen i Midt-Norge. I til sammen 56 år var hun av hele sitt hjerte og sjel i Oslo, Trondheim, Namsos og Levanger en elsket og høyt respektert kontaktperson og fortrolig for mennesker i alle generasjoner i menigheten. Hun var medstifter av St. Torfinn menighet i Levanger og ledet St. Eystein Sykehjemmet i 37 år. Norge og dets folk ble så mye hennes nye hjem at hun ble norsk statsborger 2. mars 1972 og reiste tilbake til Tyskland som nordmann.

På grunn av alder og sykdom kom hun tilbake til kommunitetens sentrum i 2018. Videre beholdt hun mange kontakter og sin kjærlige interesse for det vakre landet med fjorder og innsjøer. Et av favorittbildene hennes var motivet av villgjessenes trekk i formasjon – en fugl flyr foran, og alle andre følger den. Denne troende tilliten gjenspeiles også i bønnen hun skrev på et bokmerke som lå i hennes norske utgave av Salmene: „Gud, åpne mine øyne, vidt mitt blikk og min interesse, slik at jeg kan se det jeg ennå ikke kjenner.» Vi minnes dette vitnesbyrdet om tro og liv med takknemlighet.