Tekst: Frøydis De Damas. Foto: Ivan Vu.
Florian møter meg, som alltid, med et smilende og åpent ansikt. Man får alltid følelsen av at han er interessert i hva man har å si, og det er en god egenskap når man skal bli prest. Men først skal ha bli viet til diakon.
“Det er mye spennende som skjer nå. Spesielt ser jeg frem til å bli viet til diakon i Stiklestad kirke 28. juli. Det er andre gang at jeg feirer Olsok, og fjorårets feiring var avgjørende for meg fordi jeg ble kjent med kirken her. Jeg ble møtt av en stor trosglede, og fikk lyst til å bli her.”
Vi er mange som ønsker å bli bedre kjent med deg. Kan du for telle oss: hvem er Florian?
“Jeg er 31 år, og vokste opp i Rheinland-Pfalz i Sør-vest Tyskland, et område som særlig er kjent for vinproduksjon. Jeg vokste opp som attpåklatt med to eldre søstre, og hadde en fin oppvekst. Kirken har preget livet mitt helt fra barnsben av. Min mor og mine søstre er katolikker, mens min far er protestant. Vi var aktive i menighetsarbeid, og gikk både i katolske og protestantiske kirker. På denne måten fikk jeg også etter hvert innsikt i ulikhetene mellom de to kirkene, noe jeg syntes var spennende, men jeg vurderte aldri å bli protestant. Dessuten var den katolske kirken en gammel vakker kirke, og jeg har alltid likt den best.”
Hva var det som gjorde at du begynte å tenke på å bli prest?
«Jeg var ministrant i den katolske kirken fra jeg mottok min førstekommunion som 9-åring. Jeg likte å være med, og syntes at ritualet var svært vakkert. Det var dessuten et sterkt fellesskap. Jeg hadde mange venner utenfor kirken også, og ettersom tiden gikk skjønte jeg at flesteparten av dem ikke var troende. Jeg ble ikke akkurat ertet for troen, men følte et økende behov for å kunne forsvare det jeg trodde på. Da jeg var 14-15 år bestemte jeg meg for å finne mer ut av hvorfor jeg trodde som jeg gjorde, og jeg ble mer og mer sikker på at jeg ville studere teologi. Jeg hadde ikke allerede da bestemt meg for å bli prest, kanskje heller lærer eller leg-sjelesørger, men et par år senere traff jeg en prest ansatt i bispedømmet som ansvarlig for de som kjente på prestekall. Han var med og arrangerte en bønneaksjon for åndelige kall i 30 dager, hvor jeg deltok. Den siste dagen holdt han preken, og fra da av visste jeg at jeg ville bli prest. “
Hvor gikk veien derfra?
“Jeg ble seminarist 18 år gammel. Det begynte med studier i hebraisk og gresk, og jeg hadde sjelesorg-praksis på sykehjem. Vi var også på en reise til det Hellige land i 4 uker. Studiene skulle avsluttes i München etter 6 år, men så skjedde noe uventet. Jeg forelsket meg i løpet av de siste ukene av studiet, og endte opp med å forlate seminaret. Vi var kjærester noen år, mens jeg jobbet som redaktør i et forlag for religiøse bøker. Jeg likte svært godt å jobbe med disse tekstene, og ikke minst med forfatterne og alle de andre som jobbet i forlaget.”
Men i dag forbereder du deg til å bli diakon. Hva skjedde?
“På et tidspunkt fikk jeg ulike fysiske plager, som til slutt ledet meg til å innse at jeg tross en god kjæreste og en spennende jobb ikke var lykkelig likevel. På det tidspunktet jobbet jeg også med to bøker som handlet om kall. Jeg begynte derfor å revurdere prestekallet, og endte med å avslutte forholdet og si opp jobben i forlaget. Jeg visste ikke hvor jeg skulle dra, så jeg tenkte at det kunne være bra med en time-out. Høsten 2021 begynte jeg å ta farvel med forlaget og forfatterne jeg hadde jobbet med. Vi jobbet blant annet med boka til biskop Erik Varden, The Shattering of Loneliness, og da jeg skrev til ham svarte han at “bare for å nevne det, så har vi her i nærheten Tautra Mariakloster hvor det går an å jobbe som volontør”. Da jeg leste dette, ble jeg i fyr og flamme. Jeg hadde aldri vært i Norge, men visste intuitivt at dette måtte jeg gjøre. En uke senere tok jeg kontakt med dem, og i mars reiste jeg dit. Etter 6 måneder på Tautra, samt mange gode samtaler med dem og med biskop Erik, bestemte vi at jeg skulle flytte til Trondheim.”
Og nå er du her, og det er vi alle svært glade for! Hvordan forbereder du deg til diakonvielsen?
“Jeg skal ha ordinasjonsretrett i en uke i Neviges i Tyskland hos et ungt fellesskap som heter St. Martin. Jeg har også mye kontakt med en god venn fra presteseminaret. Han sa at jeg ikke måtte ha for høye forventninger til retretten. Det viktigste er å ta godt vare på seg selv, og få nok søvn. Dette er tid hvor jeg kan være bare jeg og Herren.”
Hvilken oppfølging får du ellers?
Hva ser du mest frem til med arbeidet som diakon og etter hvert som prest?
“Det er å forkynne evangeliet! Jeg gleder meg også veldig til min første dåp. Som prest ser jeg selvfølgelig frem til å feire messen. Jeg trives svært godt her i Trondheim, gleder meg til å bidra til miljøet og menighetene her som både er forenet og sammensatt. Jeg kommer i første omgang til å jobbe i St. Olav domkirke og i Birgittasøstrenes kloster på Tiller.”
Hvordan har det vært for familien din at du har flyttet til Norge?
“Det har vært litt vanskelig for dem. Særlig min mor var ganske skeptisk. De hadde nok ikke sett for seg at jeg skulle bli boende, men de har likevel støttet meg i mine valg. Nå har de også vært her og besøkt meg sammen med den ene søsteren min, og de trivdes godt og gleder seg på mine vegne. Det hjelper nok dessuten for dem å treffe menneskene som jeg omgås, så de forstår hvorfor jeg ønsker å være her.”
Trondheim er jo Hellige Olavs by. Hva har Olav betydd for deg?
“Han har blitt svært viktig for meg, og det var en flott oppdagelse å bli kjent med ham under fjorårets Olsok-feiring. Jeg ble faktisk litt tatt på senga, og jeg skjønte noen ting om de Helliges samfunn, og om hvordan de virker for oss. “
Er det andre helgener som har betydd mye for deg?
“St. Philip Neri. Jeg besøker alltid hans minnested i Roma når jeg er der. Han er et fantastisk eksempel for det å være prest, som kristen og som veileder. Han var også svært rotfestet i tradisjonen. En annen helgen jeg har bitt meg merke i er en tysk jesuitt ved navn Rupert Mayer. Han døde av hjerneslag mens han feiret messen på Allehelgensdag 1945. Han var feltprest under 1. verdenskrig, og mistet der det ene beinet. Han fikk protese, og da han døde gjorde protesen at han ble stående ved alteret.”
“Jeg vil til slutt igjen takke alle som har støttet og fortsatt støtter meg, og ser virkelig frem til å bli bedre kjent med menigheten!”
Vi ønsker Florian Pletscher lykke til, og hjertelig velkommen som diakon!
Program for årets Olsokfeiring i Trondheim med diakonvielse av Florian Pletscher finner du her.